Rudskogen 27.05.01 Av:Anne Winness 2. NM-runde på Rudskogen- Det store rundkastet Søndag morgen var det kun et 15 minutters treningspass. Tok det helt pent da, trengte å få myket opp kroppen og våkne litt. Selve løpet skulle ikke starte før kl 15:15, så det ble noen timers venting. Brukte tiden til å få i meg litt mat, pusset litt på sykkelen og så på de andre løpene. Da tiden nærmet seg vårt løp begynte nervøsiteten igjen å melde seg. Jeg hadde imidlertid strategien klar for dette løpet: Jeg skulle få til en brukbar start, henge meg på ryggen til de som under kvalifisering og det første løpet hadde kommet på plassene rett før meg, og ligge der og observere hvor det var lurest å gjøre forsøk på å komme forbi. Målet var selvsagt en bedre plassering enn dagen før. Prøvestarten går greit, og så er det klart for selve starten av løpet. Hadde den voldsomme wheelien dagen før i bakhodet, så starten var nok denne gangen noe for forsiktig, så jeg tapte nok noen plasseringer der. Men jeg tok et par stykker inn mot slakteren, og en eller to inn mot depotsvingen. Og da så jeg ryggene som jeg hadde planer om å henge på, og ga på bortover depotsletta og gjennom storsvingen. Var 100% fokusert på ryggene, og så at jeg tok innpå. Men jeg var nok kanskje litt for fokusert på dette, for jeg så litt for sent at jeg hadde driftet litt for langt ut, dvs helt utpå curbsen. Det i seg selv er ikke veldig dramatisk, men da jeg kom til enden av curbsen (i lengderetningen) og oppdaget at der var det ikke asfalt men en grusrenne så ble det litt mer dramatisk. Sykkelen begynte å wobble voldsomt, men selv da trodde jeg at jeg skulle klare å hale det i land og få sykkelen trygt inn på banen, så jeg gikk ikke av på gassen. Men slik gikk det ikke. Sykkelen wobblet så kraftig at den kastet meg av over styret. Så gikk alt veldig fort. Husker at jeg traff bakken og at jeg begynte å rulle rundt og rundt. I følge de som så det så hadde jeg gått ganske høyt over styret, slått salto et par ganger forover for så å rulle rundt sidelengs borti 10 ganger. Med en gang var jeg bekymret for at sykkelen skulle treffe meg, men skjønte fort at jeg hadde kommet unna den. Ellers er det utrolig hvor mye man rekker å tenke. Husker at jeg tenkte at nå må jeg vel slutte å rulle snart. Og tenkte på det jeg hadde hørt om hvor viktig det var å ikke forsøke å reise seg før man var helt sikker på at man hadde sluttet å rulle. Hadde nemlig hørt en historie om en som hadde reist seg før han hadde stoppet og hvor de hadde funnet fotspor med 16 meters mellomrom. Så jeg forholdt meg rolig og holdt kroppen slapp helt til jeg stoppet. Da hadde jeg tenkt å snu på meg for å orientere meg og se om det kom noen, men fant fort ut at det gjorde så vanvittig vondt i benet at jeg ikke orket å reise meg uansett. Hadde nok fått slått luften litt ut av meg også. Dessuten så er det med tanke på de som eventuelt kommer bak bedre å ligge nede enn å sitte eller virre rundt i banen. Men akkurat da var ikke det noen opsjon, jeg klarte bare ikke å reise meg. Det var utrolig hvor fort ambulansepersonalet kom på plass, tror det bare gikk noen få sekunder. Og de gjorde en utmerket jobb, og kartla kjapt hele meg for å finne ut om jeg hadde alvorlige skader. Da det var klart at jeg hadde en skade i foten som gjorde vanvittig vondt ga de meg morfin der og da for å lindre på smertene. Det gjorde meg veldig kvalm, så de ga meg også noe kvalmereduserende. For de som så på så nok dette veldig alvorlig ut der jeg lå livløs med en intravenøs-pose over hodet. Men heldigvis så så det verre ut enn det var. Ble kjørt til sykestua hvor jeg ble undersøkt nærmere. Det gjorde fortsatt j**lig vondt, jeg kaldsvettet og følte meg slettes ikke bra, så jeg fikk mer morfin og en lokalbedøvelse i foten. Og etter en stund begynte dette å virke og jeg begynte å se lyst på livet igjen. :-) Legen på sykestua trodde det var et brudd i foten og et brudd i ankelen, men ville sende meg til sykehus for å ta røntgen og få en sikker diagnose. Så jeg ble liggende en god stund før sykebilen kom. Stian Kracht kom oppom for å se hvordan det sto til og stakk ned for å hente noen klær til meg. Og etterhvert strømmet flere til, blant annet Chris (Calvert) Mette, Anita og Harald Stensrud, og flere andre tilbød meg hjelp av forskjellig slag med alt det praktiske. Dere er så snille alle sammen, og jeg satte stor pris på hvordan dere stilte opp!! :-) Chris hentet mer klær og mobiltelefonen og lommeboka mi, og Mette sørget for at jeg fikk husnøklene mine i siste liten før ambulansen dro innover mot byen. Chris og Kjetil pakket sakene mine, fikk med seg sykkelen, bilen og campingvogna helt inn til Oslo og inn i garasjen min, og stakk innom på en liten sykevisitt. En stooor takk til dere! :-) Selv ble jeg kjørt inn til Oslo med sykebil, og proppet full av dop så hadde jeg det etter forholdene veldig bra, døset til og med av i ambulansen. Ble kjørt til legevakta der jeg ble trillet rett inn på røntgen/bruddavdelingen. Før bildene ble tatt var også røntgenlegen 100% sikker på at ankelen var brukket. Men da bildene var klare ble det klart at det kun var foten som var knekt! Ankelen hadde bare fått kraftig juling, og hele foten var omtrent dobbelt så stor som vanlig. Da jeg spurte om jeg ville være klar til å kjøre igjen St Hans helgen på Våler så mente han at sannsynligheten var stor for det! :-) Så jeg slapp til og med gips. Fikk på noe skumgummipolstring og en stram elastisk bandasje rundt. Da jeg var ferdig fikk jeg krykker, ringte etter en drosje og reiste hjem. Ble fort kvalm og svimmel når jeg reiste meg eller anstrengte meg denne dagen og dagen etter, så antakelig har jeg fått en liten hjernerystelse også. Noe noen kuler i panna og merke på hjelmen også tyder på. Jeg var ergerlig over at jeg mistet en sannsynligvis god plassering og gode poeng siden jeg var i en så skikkelig fighting-modus denne dagen. Men jeg var likevel glad for at skadene ikke ble verre enn de ble, og happy for at legene trodde jeg ville være klar til Våler! :-) Men ting snur seg fort. Onsdag morgen skulle jeg bare på kontroll på legevakta, og regnet med å få en ny bandasje og at jeg så skulle få dra hjem igjen. Men fra legevakten ble jeg sendt til akuttmottaket på Ullevål for å ta noen MR-bilder av noe som de betegnet som en uregelmessighet i medial talus, som visstnok er et bærende ben som ligger mellom anklene og svært sjelden blir skadet. Og riktignok så fant de at denne hadde tre brudd eller frakturer som de så fint kaller det. Så ned til legevakta igjen med diagnosen i en konvolutt. Der fant de ut at dette måtte behandles av de som var eksperter på ortopedi, og jeg ble igjen sendt til akkuttmottaket på Ullevål. Nå tok de en kjapp vurdering av situasjonen, og så ble jeg søren meg lagt inn der og da. Grunnen var at mente jeg måtte operere, men de kunne ikke operere før hevelsen gikk ned. Og for å sikre seg at jeg holdt meg i ro med benet i været så beholdt de meg altså der. Også jeg som trodde at jeg bare skulle på kontroll den dagen. :-/ Så i skrivende stund er det fredag og jeg ligger fortsatt her og blomstrer med benet i været. Litt pussig forresten, Trond Stubergh ble flyttet fra avdelingen og til Moss et par timer før jeg kom. Og Kai Børre lå på naborommet det første døgnet jeg var her uten at jeg var klar over det. Dere kunne ventet litt da! Så jeg hadde hatt noen andre å prate med enn gamle inntørkede bestemødre som ikke aner hva en MC er og som ser på meg som et merkelig vesen siden jeg i det hele tatt har satt meg på noe sånt. ;-) Jaja, Anita og Chris kom med noe lesestoff (guess what), og så lenge jeg har PC'en her så har jeg litt å pusle med for å få tiden til å gå. Laster ned litt mail og nyheter, men det er jo egentlig strengt forbudt å bruke mobil her. Håper at ingen av de gamle damene ved siden av bruker pacemaker da:) Neida, har sjekket det. Hun ene har gebiss, men har ikke hørt klager om at tennene klaprer. ;-) Nå har legene akkurat vært her, og diagnosen er klar. Jeg blir operert i morgen, og da skrur de fast benet på utsiden av foten. Når det gjelder det bærende benet i midten mellom anklene så var det 3 brudd i det, men det ligger i riktig stilling, så de tror de vil lage større ugreie ved å gå inn der enn å la være, så de kommer ikke til å gjøre det. Men benet må ikke belastes, og det blir gips i 3 måneder!! :-( (Her sto det noe stygt som ble sensurert). Men jeg skal nå be om at de lager gipsen så liten som mulig, og så lenge gipsen er på så får jeg jo ikke belastet eller skadet det noe særlig. Må jo se an tingene, men sånn som jeg ser det nå så er det ikke noen umulighet at jeg vil klare å stille på Våler, selv med gips. :-) Anne - superoptimist :-)