Steinar i slaget. "En ting sier jeg deg, Thomas: Keith Code er min Gud og Gunnar K. er hans disippel" Gunnar Kubberød, ildsjelen bak Wobble MC. Er han virkelig Keith Codes disippel? Merete tviholder holkene i fartsvinden Alle foto: Tor Edvardsen		Karlskoga 22.-23.07.99 Av: Trine Lise Folvik Vi ankom Karlskoga sånn utpå ettermiddagen etter en heftig Gotlandstur og nattferge hvor jeg fikk en time søvn på gulvet med et par sandaler som hodepute. Så formen var ikke akkurat stigende ved ankomst Karlskoga. Men etter 12 timers søvn våknet jeg frisk og opplagt til dyst på Karlskoga torsdag morgen. Første pass var "taue-runde" for å bli kjent med banen. Det trengtes, her var det virkelig rom for individuelle sporvalg. Det var en gøyal bane, med artige svinger og svinkombinasjoner (ooops, mener svingkombinasjoner, Freudian Slip...?). Og ikke på langt nær så rask som Anderstorp. Jeg trivdes umiddelbart på denne banen, dette var gøy! Etterhvert ble det fri-kjøring, og jeg synes det gikk veldig bra. Jeg hadde det skikkelig gøy! Det var en av de dagene hvor alt er lett og flyten bare ER der, inn mot svingen, hive ut rompa, bremse/gire ned, slippe brems, pushe, rulle på gassen, flytte seg fjærlett og lekende over på andre siden for å ta neste sving, tjo-hei! Jeg skrapet høyre pyse-pinne i Hårnåla, og dette gjorde meg litt betenkt med tanke på venstre pyse-pinne. Den er nemlig ikke-eksisterende etter at jeg dro ivei med skivelås (igjen!, forbannet være den oppfinnelsen!) ved Porjus i sommer, og det kunne være kjekt å få et forvarsel før selve fotpinnen tar nedi. Men dette var dagen for horn, og sånne bagateller stoppet meg ikke. Etter lunch økte tempoet ytterligere og jeg kjørte ganske så fort i forhold til mine tidligere grenser, noe hadde avgjort løsnet. I siste pass kom jeg inn i S-kombinasjonen og i utgangen av venstresvingen i denne slapp bakdekket. Noe så inni granskaugen. Jeg gikk vel litt mye av på gassen, så dekket fikk tak igjen og sykkelen gjorde sitt beste for å hive meg av, den woblet seg avgårde som ei skadeskutt kråke, begge hjulene var i lufta og jeg fikk meg et skikkelig slag over skinnleggen av kåpa. Jeg var HELT sikker på at nå gikk jeg ut, "F#?&, da var det min tur!" tenkte jeg, men sykkelen kom seg utrolig nok på rett kjøl igjen, og jeg fant det best å rulle inn i depotet selv om jeg igrunnen følte meg forbausende rolig. Det var en sånn litt skrekkblandet fryd oppi det hele, "Kult, jeg high-sidet nesten"! På disse Sverige-dagene har jeg faktisk hatt min første stoppie, første fotpinneskrap og første nesten-highside. Men ifølge Lidvar [Lidvar Budal, A-fører] får man 10 tilbud før man virkelig går ut, så da er jeg jo trygg. Grunnen til at det slapp kan være så mangt. En kombinasjon av dekk ikke egnet for bane (D205 Touring), litt kalde dekk (skjedde i 2. eller 3. runde), for hard på gassen ut av svingen, for mye av på gassen da det først slapp. Vel vel. Ettersom jeg leser i Keith Code's "Twist of the wrist" så er dette en dagligdags, nærmest litt kjedelig hendelse. (Gjesp!) Dagen etter var jeg ganske mye roligere, jeg klarte aldri å stole helt på bakdekket igjen. Jeg var nok litt skræmt etter gårsdagen og tok det veldig pent ut av svingene. Jeg trivdes ikke på langt nær så godt som dagen før. I dag skulle vi også få personlig tilbakemelding, og Gorm hadde ligget bak meg 3 runder. Han sa at jeg flyttet meg fint på sykkelen, bremsing var bra, sporvalget til tider noe underlig, men høresvingene mine var slett ikke bra. Han lurte på om jeg hadde hatt en stygg opplevelse i høyresving, "Det ser vondt ut!", som han sa. Og det hadde jeg ifjor da jeg to ganger i løpet av en halv time stivnet i høresving og fikk bil imot begge gangene. Derfor hadde jeg et stort høyresving-kompleks ifjor, men jeg trodde jeg var over det nå. Men på grunn av dette har jeg muligens lagt meg til et litt underlig kjøremønster i høyresvinger som jeg ikke helt har klart å legge av meg. Der fikk jeg noe å tenke på, og noe å jobbe med.